Retten til liv

Idag er det 22 mars - 2012.En helt alminelig torsdag. Ikke noe spesielt for de aller fleste.

Men for noen så er det kanskje en gledelig dag, kanskje et jubileum eller kanskje bursdag?

Mens for andre så er det en sorgens dag. Nå velger jeg å tro at de aller fleste som forbinder dagen i dag med noe, de forbinder den med positive ting.

Men for min del så er det nok veldig blandet. For det er faktisk 6 mnd siden på dagen hvor min lille datter ble født. 6 mnd'er siden hjertet sluttet å slå. Noe som gjør at dette har vært en veldig følelsemessig dag for meg. Ikke det at jeg har gjort noe spesielt for å være dette. Men som jeg skrev i et tidligere innleggg, det følelsemessige trer mer inn nå enn tidligere. Hele dagen har jeg hatt jenta mi i tankene. Noe som har gjort det vanskelig å "fake" en god følelse for de rundt meg. Nå har heldigvis de rundt meg (iallefall de fleste) såpass forståelse for at dagen i dag er spesiell.

Det er ikke lett å fokusere på en dag som dette. Men nå er den snart forbi og gleder meg til det. For når denne dagen endelig er over, ja da har jeg klart dette også. Og det første året så er det jo mange "milepæler" man skal gjennom. Og jeg regner vel egentlig dette som den første. Fjoråret har nok for slørete at julen kan regnes som en milepæl. Var vel heller til at jeg overlevde den. Ikke overvant den.

et utrykk som ofte blir brukt ifm positive ting. Feks dagen før man skal gifte seg, eller dagen før man får beskjed om man får tilbake på skatten.

Denne dagen før dagen er litt annerledes. I morgen så er det 6 mnd siden Mari ble født. Du verden som tiden flyr. Føler at tiden har flydd så fort. Kan ikke fatt at det har gått 6 mnd. Hvor har tiden blitt av.

Kjenner jeg har presset meg i lang tid. Når vi havnet i denne situasjonen så ble det til at vi ble så praktiske (at du nesten kunne blitt sprø av mindre), Og mens tiden har gått siden vi mistet jenta vår, så har følelsene fått komme mer og mer til. Det gjør det ikke lett. For samtidig så har det gått en stund, men samtidig så er det vel først nå følelsene begynner å komme mer på overflaten. Nå ser jeg frem i mot den offisielle ferien i Norge (les: påskeferie).

Det å komme bort fra alt det vanlige. Komme til nytt sted, nye mennesker og bare slappe av. Selv om det er lettere å si at jeg skal slappe av, enn hva det er å faktisk gjøre det.

Jeg er nervøs for morgen dagen, hva den kan bringe. Vil mest bare pakke meg inn og gjemme meg bort denne dagen. Eneste jeg egentlig ønsker å gjøre imorgen er å besøke henne. Men siden dagen er på en torsdag så blir det ikke så lett. Så jeg ser frem til helgen. Da skal jeg få lov til å besøke jenta mi.

Kanskje merkelig å nevne berg og dal bane. For de aller fleste vil tenke på berg og dal banen som man finner på steder som tusenfryd.

For en berg og dal bane er jo morsom, det suget du får i magen når det går fort ned eller raske svinger. Det beste med en berg og dal bane er jo at det er en trygg og tidsbestemt aktivitet. Du vet at det vil kun ta noen minutter før du er på trygg grunn igjen. Og at det bare er å gå av og finne neste ting du vil gjøre.

Dessverre så er ikke den mentale berg og dal banen like enkel. Du ser du er på en berg og dal bane, men du klarer ikke å se enden. Og når du er på vei ned og er på det du tror er lavest, så synker du enda lavere og lurer på hvordan pokker skal du klare å komme deg opp etter dette.Det eneste du vil er å komme deg opp å videre, men dessverre så fungerer det ikke slikt.

En av de tingene som har skjedd for min del i det siste, er det at jeg er for tiden på vei ned. Når man mister et barn, så sitter du ikke bare å tenker på det barnet. Men man begynner også å behandle alt annet som har skjedd i livet. Det blir så mye å behandle. Og de rundt forventer ikke hvor mye det ville være i forkant (like lite som man selv vet det). De små tingene som har irritert og frustrert deg lenge, de kommer i full fart som små steiner på denne berg og dal banen. Da kan man virkelig begynne å snakke om "liten tuve velter stort lass".

For hva skal man gjøre når man sitter i denne vognen. Ikke får verket stoppet eller bremset den. Skulle gjerne gjort det, men det er ikke mulig akkurat nå. Iallefall ikke på egen hånd. Og de tingene som har fungert i perioden etter, vel de fungerer ikke for øyeblikket. Får ikke pause knappen slik at jeg får en pause i hverdagen. Så alternative (og sunne) pause knapper må finnes. Men det er ikke så lett å finne disse når man er på vei ned..........

Det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive her. Og det går ikke på mangel på ting jeg kan skrive om vedr det jeg går gjennom. Men det går på å balansere hva jeg ønsker å legge på nettet (for evig) og hva jeg ønsker å kunne dele med andre i det virkelige liv. For det er jo faktisk ikke alt som egner seg for forevielse på nettet.

Tiden går så fort. Føles som om morsdagen var i går. Men det er faktisk noen dager siden nå.

Tenker fremdeles på min lille jente stadig vekk, men føles som om resten av verden har gått videre. Og jeg står bare her og lurer på hva som skjer. Ja verden har gått videre, men jeg har nok ikke gått helt videre selv. Det er stadig nye ting som dukker opp ihodet mitt, nye tanker om hva som har skjedd. Føles ikke som om jeg rekker å bli ferdig med 1 tanke før 2 nye dukker opp. Jeg håper at jeg vil klare å komme i forkant av disse snart, men realistisk så tar det nok ting. Og det må jo ta den tiden det tar.

Har fått muligheten til å snakke opptil flere som er i samme situasjon som meg selv, og de profesjonelle. Og det føles godt å kunne snakke med disse menneskene. Tror og håper at det vil gjøre ting litt lettere. Og innser at jeg virkelig trenger hjelp med det følelsemessige. Alt det praktiske er enkelt nok, for det er jo bare å gjøre. Trenger ikke å tenke eller vurdere om det er riktig, for det bare er sånn..

Men det følelsesmessige er det verre med, følelsene er ikke like lette å håndtere. Og det er om å gjøre å finne de rette verktøyene for å håndtere de, og når man ikke er vandt til å måtte  gjøre det. Ja da er det ikke lett å skulle begynne nå. Har heldigvis som jeg nevte over, fått mye god støtte. Og jeg ser frem i mot dagen når jeg har det lettere.

Morsdagen er over. Det er merkelig å ha gjennomført denne dagen. Dette er første dagen hvor jeg faktisk er en mor. Skulle helst hatt lille Mari i armkroken min i dag, og kost meg med henne daglig. Og kanskje tilogmed fått en første morsdag gave av min kjære.

I stedenfor så sitter vi her uten Mari, og noe føles feil.

Dagen i dag har vi iallefall gjort det nest beste. Vi besøkte lille Mari. Fikk sjekket at alt er bra, og jeg fikk vært litt med henne. Det kan jo ikke sammenlignes med hva som skulle ha vært. Men jeg fikk iallefall vært hos min datter. Feieret denne dagen med henne. Det gjør jo at dagen er litt mer tolererbart. Men jeg ser allikevel frem til dagen hvor vi kan oppleve dagen med en krabat som er med oss.

Det er gode og dårlige uker/dager/timer.

Har den siste tiden hatt okey dager, men nettene har vært dårlige. Har underlige drømmer, ikke nødvendigvis om Mari. Men om alt mulig rart. Det er merkelig hvordan hjernen klarer å lage disse drømmene. Hjernen har en forunderlig måte å forsøke å takle alt som skjer rundt og med meg.

Problemet er at med disse underlige drømmene, så blir jeg ikke utvilt. Noe som fører til at jeg ikke nødvendigvis presterer alt jeg kan. (Selv om mine prestasjoner for tiden er nedsatt, så er det alltids noe jeg kan prestere.)

Utenpå så virker det kanskje som jeg jobber med fremover og at alle går riktig vei. Men inni meg så er det fremdeles mye som er uoppgjort. Jeg jobber så klart med det, og hjernen forteller meg via drømmer at jeg faktisk har mer å bli ferdig med.

Inntill videre så er det nok mye lettere å vise frem de gode dagene, og holde de dårlige nettene for meg selv. Og bruke pause knappen så ofte har behov for det.

Det går noen dager mellom hver gang jeg poster. Det henger sammen med at jeg ikke alltid vet hva jeg skal skrive her. Hvor mye skal jeg dele på nettet, og hva ønsker jeg å ha for meg selv... Det er en tynn linje som jeg balanserer på. For jeg vet at det er enkelte som kjenner meg som leser dette. Samtidig som det er andre som ikke kjenner meg.

Over til andre ting. Dagene går fremover. Jeg merker forskjellen selv. Fra etter at Mari ble født, etter 2 januar, tilogmed i dag. Noen ting er bedre nå. Hukommelsen er fremdeles som et teflon plate, mye preller av, Men teflonplata begynner å bli litt slitt, så noe sitter inni mellom. Bare synd jeg ikke kan styre hva som sitter. Humøret er også bedre noen ganger. Men så klart noen ting er faktisk ikke like viktig som det var en gang i tiden. Disse små tingene kan kanskje irritere litt, men det får meg ikke sint/sur lenger.

En pause knapp er kjekk å ha. Og hvor ofte brukes ikke den når man ser på film eller kanskje tilogmed på tv nå om dagen. Pause knappen som jeg har lett etter siden alt dette skjedd er dessverre ikke så enkel å finne frem til. Det er ikke noe man kan kjøpe på nærmeste elektronikk forretning.

For pause knappen i hode er mye mer komplisert. Hjernen har en tendens til å henge seg opp i tanker og følelser. Og for all del, det er jo en del av prossessen i det hele. Men det å kunne få en pause er så utrolig godt. Min kjære og jeg har begge lett lenge for å finne våre pauseknapper. De er ikke lette å finne, og kan finne på å endre seg kjapt også.

Men jeg har vært litt heldig nå på nyåret, for jeg har klart å finne en meget effektiv pause knapp, og den er samtidig bra for meg. Istedenfor å sitte å spise godteri i et forsøk på å pause alt. Så er det utrolig hvor mye det kan hjelpe å sette på seg treningstøy og trene 30-45 minutter. I stedefor å fokusere hele tiden på hva man gjør, og tillater at hjernen vandrer, for hjernen har jo en tendens til å vandre tilbake til problemene ganske fort.

Men det er utrolig å velge  å skru av hjernen helt, begynne å gå på en tredemølle. Pause hjernen og fokusere helt på nuet. Og ikke minst det er visstnok sunt å trene. Selv om jeg vil hevde at det er jo ikke helt sunt. Bare tenk på alle skadene som oppstår når man trener :P

Det går noen dager mellom hvergang jeg skriver her. Okey så er det også noen ganger mer enn noen dager. Det betyr ingenting for hvordan jeg har det. For dagene går jo opp og ned. Og jeg kan ha en god dag med innslag av dårlige innslag, men det er ikke alltid jeg klarer å sette meg ned for å skrive her.

For det er ikke bare Mari som opptar meg hele tiden. Og det andre som skjer i hverdagen ønsker jeg ikke å offentliggjøre her. For denne bloggen er dedikert til Mari og det som omhandler bearbeiding av hennes minne.

Men når jeg først nevner Mari :)

Det er altforlenge siden vi besøkte henne nå, så vi skal opp så fort vi kan nå. Jeg kjenner det at hvis det går for lang tid mellom besøkene, så er det noe som er feil. For da har jeg ikke oppsyn med henne, får ikke stelt graven. Så jeg ser frem imot å besøke henne igjen. Har tom kjøpt en liten gave til henne, og gleder meg til å "gi" den til henne.